Barnevernet
og menneskerettighetene
Av Elin Brodin, journalist, författare
|
Nedenstående debatt-artikkel har den 5 maj
2000 vært publisert i Morgenbladet. |
Iblant kan man få
inntrykk av at det er forvaltningen som eier barna. Røster utenfra har rettet
en massiv kritikk mot norsk helse- og sosialvesen i lengre tid, men dette
nevnes knapt i våre massemedier.
Rettergangen i byretten
fremsto som en farse hvor moren hadde tapt på forhånd.
******************
Nesten fire år etter at Norge, og barnevernet,
led kraftig nederlag ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i
Strasbourg har barnevernet ennå ikke bøyd seg for dommen. Likevel fikk
barnevernet senest i februar i år fikk full støtte fra politisk hold.
27. juni 1996 falt en dom ved Den europeiske
menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, der Norge ble dømt for grove brudd på
menneskerettighetskonvensjonens artikkel 8 som dreier seg om respekt for
privatliv og familiebånd. Det domstolen kritiserte så sterkt, var barnevernets
behandling av en pike som ble født i 1989 og hennes mor Adele Johansen.
Menneskerettighetskommisjonen hadde på forhånd fått mange andre klager på norsk
barnevern og kjente godt til problematikken, men ventet på en sak som kunne
aktualisere alle de prosessuelle spørsmålene samtidig. Det kunne Johansens sak,
og hun vant en knusende seier over forvaltningsmyndighetene som på sviktende
grunnlag og med brutale metoder skilte henne fra den nyfødte datteren.
Noe domstolen kritiserer spesielt, er
barnevernets ulogiske og forkastelige fremgangsmåte når de splitter familier
uten rettslig kjennelse og lar det gå måneder og år uten at barnet får se sine
foreldre for deretter, ved eventuell prøving for retten, å bruke den lange,
tvangsmessige atskillelsen som et selvstendig argument mot gjenforening!
Saken i Strasbourg fikk svært liten
oppmerksomhet her til lands. Den historiske dommen førte verken til store avisoverskrifter
eller offentlige debatter. Når jeg forteller folk at norsk barnevern for fire
år siden ble dømt for omfattende brudd på menneskerettighetene, hender det at
jeg rett og slett ikke blir trodd.
Da dommen falt, var Johansens datter blitt syv
år, og moren hadde ikke sett henne siden spedbarnsalderen. Nå er piken ti. Hun
bor fremdeles hos fosterforeldre på sperret adresse.
Da Adele Johansen fødte sin datter, hadde hun
allerede en tolv år gammel sønn. Han ble også utsatt for frihetsberøvelse, voldsbruk,
løgn og manipulering fra maktapparatet og sitter igjen med erfaringer på linje
med krigstraumer.
I 1991, samme år som Johansens sak kom opp for
byretten, hjalp undertegnede henne med å få utgitt sin historie i bokform.
Boken heter Papirdukker og gir
et bilde av familiens bakgrunn og konfliktene
med sosialvesenet. Den inneholder også en rekke oppsiktsvekkende sitater fra
sakspapirene, samt et forord av psykiater Reidar Larssen og finnes selvsagt
på bibliotekene. Her skal det bare kort nevnes at Adele søkte hjelp fra det
offentlige fordi hun ble forfulgt av en psykopatisk mishandler som påførte både
henne og sønnen helseproblemer. Hun fikk ingen bistand av kuratorene i denne
forbindelse.
Tvert imot ble situasjonen brukt mot henne,
som argument for å splitte familien.
Undertegnede har kjent Adele i en årrekke, og
gjennom sine advokater har hun skriftlig fridd meg fra enhver taushetsplikt hva
hennes sak angår. Johansen lurer fremdeles på hva som var myndighetenes motiver
for å utsette henne og barna for torturlignende opplevelser istedenfor å gi dem
en håndsrekning i en vanskelig livssituasjon.
Kjernefamilien er en trang enhet som ofte
utelukker funksjonssvake, og som legger store byrder på individet. Den skaper
ensidige bindinger og hemmer mulighetene for avlastning og korrektiver. Slik
sett var storfamilien mer fruktbar. I vårt moderne samfunn prøver vi å
kompensere ved hjelp av en rik institusjonsflora, men det er et dårlig
surrogat.
Selvsagt kan ikke barnevernet lastes for disse
grunnleggende problemene, og jeg skulle ønske jeg kunne si at saksbehandlerne
gjør sitt beste for å gi symptomlindring, men så langt kan jeg nok ikke strekke
meg. Mentalitet og metode innenfor norsk barnevern har flust med betenkelige
sider, og splitting av familier skaper trolig flere problemer enn det løser.
Det har utviklet seg et sett av lugubre holdninger innenfor barnevernskulturen,
og selv rettssystemet baserer seg nokså ukritisk på uttalelsene fra de
sakskyndige som forvaltningen selv oppnevner!
Da jeg begynte å arbeide med denne materien,
hadde jeg først vondt for å tro på historiene jeg hørte om prestisjekamp,
maktmisbruk og overgrep innenfor
barnevernet. Jeg følte uvirkelighet og prøvde
i perioder å være djevelens advokat. Men etter hvert forsto jeg at denne
djevelen i sannhet har advokater nok som det er.
Jeg tror jeg mistet all respekt for både
sosialetaten og domstolene da jeg vitnet for Johansen i byretten. Rettergangen
fremsto som en farse hvor hun hadde tapt på forhånd. Det avgjørende element var
uttalelsene fra forvaltningens psykologer, som bare hadde snakket med henne et
par ganger og aldri sett henne og barna sammen. En av de sakskyndige
rapportene var så sjofel og selvmotsigende at man uvilkårlig måtte spekulere på
om forfatteren av dette skriftstykket selv hadde behov for terapi. Signe
Moland, som den gang var Johansens advokat og også tok saken til Strasbourg,
ble så sjokkert at hun betegnet rapporten som ondskap.
Den sveitsiske professor Freybergh,
internasjonalt anerkjent spesialist på mor/barn-forhold, avviste norske
barnevernsmyndigheters argumentasjon som
fullstendig forfeilet da han uttalte seg i
forbindelse med den mye omtalte Hilde-saken for mer enn ti år siden. Professor
van Wormer fra USA ble så opprørt etter et besøk i Norge at hun utga A Journey
Back in Time, hvor hun skarpt kritiserer barnevernet for å utøve systemvold
under dekke av omsorgsarbeid. Dette er bare et par eksempler på den massive
kritikk som røster utenfra har rettet mot norsk helse- og sosialvesen i lengre
tid, og som knapt blir omtalt i våre massemedia. At man skulle lykkes i å dysse
ned dommen i Strasbourg, var likevel mer enn jeg hadde trodd mulig.
Sverige fikk en lignende dom noen år før oss,
og svenskene har siden da gjort forsøk på å rydde opp i uhumskhetene, delvis
presset av organisasjonen
Riksförbundet för familjers rättigheter. Men
familien bak den svenske Strasbourg-klagen fikk ikke tilbake barnet sitt
automatisk, selv om brudd på menneskerettighetene ble fastslått de måtte gå
til Strasbourg en gang til for å oppnå familiegjenforening. Disse sakene ble
kalt Olsson 1 og Olsson 2.
Også her til lands skjer det nå visse ting som
tyder på at barnevernets rolle skal revurderes, men vil det skje raskt og
effektivt nok til at vi slipper å gå runden med Johansen 2?
For få måneder siden fikk Johansens nye
advokat, Georg Kvande, kjennskap til at Johansens datter selv hadde gitt sterke
signaler på at hun ønsket å treffe sin biologiske mor. Den lille piken var
ulykkelig fordi hun trodde at moren aldri prøvde å få kontakt med henne!
Tiåringen hadde selv ringt til sin verge i barnevernet og spurt etter morens
telefonnummer. Forøvrig preges nå barnet av fosterforeldrenes samlivsbrudd, som
ble forsøkt holdt skjult for Kvande.
Det er ingen tvil om at det har gått prestisje
i denne saken fra barnevernets side. Røa sosialkontor, som har vært den verste
skadevolderen for familien, bruker de ynkeligste argumenter. Tidligere i år
hevdet de for eksempel at Johansen ikke hadde fremsatt noe formelt krav om
samvær med datteren, og i et brev til sosialkontoret svarer Kvande slik: «Det
kan umulig oppfattes som seriøs saksbehandling når barnevernstjenesten mener at
en mor som bringer sin sak inn for menneskerettighetsdomstolen og får medhold i
at det er begått brudd på menneskerettighetene, ikke krever samvær med sitt
barn.»
Adele Johansen har satt himmel og jord i
bevegelse for datterens skyld og faktisk lyktes i noe ingen norsk borger har
greid før henne: Å vinne en sak mot barnevernet ved Den europeiske
menneskerettighetsdomstolen. Likevel ønsker forvaltningen fremdeles å få barnet
tvangsadoptert bort til fosterforeldrene, som ikke lenger bor sammen. Saken er
blitt trenert henimot det komplett bisarre, selv om tidsaspektet er så viktig
her. Som Kvande skriver til det famøse kontoret: «Piken vil i denne tiden bli
så stor at hun på egen hånd kan forstå de brudd på menneskerettighetene som er
begått mot henne fra norske forvaltningsmyndigheter.»
Men 1. oktober skjedde det endelig noe
positivt. Da fikk Kvande et brev fra Fylkesmannen, som ville pålegge
barnevernet å arrangere et møte mellom Johansen og datteren før månedens utløp.
Det måtte riktignok skje på nøytral grunn og med fosterforeldrene og vergen
tilstede.
Møtet ble gjennomført på et hotell i Oslo
lørdag 30. oktober. Johansens redsel for at stemningen skulle bli anstrengt,
var like stor som lengselen og forventningen, men i ettertid er både hun og
Kvande svært tilfredse med møtet. Det oppsto øyeblikkelig tillit mellom mor og
datter, og barnet viste en rørende og vedvarende glede over fotografiene av
sine søsken. Den lille piken ga også uttrykk for at hun svært godt likte navnet
moren hadde gitt henne ved fødselen, og som fosterforeldrene hadde skiftet ut.
Da piken skulle kjøres vekk etter møtet, kunne Johansen og Kvande se henne henvende
seg til fosterforeldrene inne i bilen, og Kvande snudde seg spontant mot sin
klient og sa: «Nå spør hun når hun skal få treffe deg igjen!»
Ja, når får tiåringen treffe moren sin igjen og
når får hun besøke sin heroiske storebror, som savner henne og har skrevet dikt
til henne, og som aldri lot seg hjernevaske, men ennå får skjelvetokter når han
tenker på det som skjedde med ham selv og søsteren i 1989? Når får hun treffe
småsøsknene som hun aldri har sett? Forvaltningen gir fremdeles signaler om at
de vil forhale prosessen så godt de kan, og på dette området har de nærmest
overnaturlige talenter.
I februar uttalte barne- og familieminister
Valgerd Svarstad Haugland til Aftenposten at hun har full tillit til
barnevernsmyndighetene i denne saken. Noe som vel må implisere at hun ikke har
noen som helst tillit til menneskerettighetsdomstolen?
Et vanlig argument mot kritikk av barnevernet
er at barnas behov for hjelp er så stort, og at vi derfor bør vektlegge
barnevernets gode sider. Dette er et selsomt argument. Behovet for en
politietat er vel også tilstede, men vi skal da ikke av den grunn tie om
politivold og vi kan da ikke basere oss på blind tillit til hver enkelt
ansatt, istedenfor nøytrale kontrollinstanser?
Barnevernet har mange floskler til bruk i sitt
selvforsvar. Eksempelvis hevder de at «foreldre ikke eier sine barn». Og dette
er selvsagt riktig: Ingen skal kunne eie mennesker. Men det er ikke barnas
rettigheter vi setter spørsmålstegn ved det er barnevernets metoder når
hjelpen skal tilbys. Iblant kan man få inntrykk av at det er forvaltningen som
eier barna.
Adele
Johansen v. Norway: A mother fighting for her child
Tvångsadoption? Psykologer om
en mors olämplighet, och om barnets
"anknytning"