Arne Byhre:
Barnevern
og omsorgsovertakelse
|
Arne Byhre er psykolog. Han ble tidlig
oppmerksom på uheldige realiteter i barnevernets nåværende praksis, jf at
artikkelen er skrevet allerede i 1992. Det er deprimerende å måtte konstatere
at alle de kritikkverdige forhold og den manglende faglige og etiske basis i
barnevernet som Byhre beskrev for 10 år siden, fortsatt gjør seg gjeldende,
til og med i øket grad. Artikkelen har tidligere stått i Fosterhjemskontakt
nr 7, 1992. Den er trykket her med forfatterens
velvillige tillatelse. Mars 2003 Marianne Haslev Skånland |
Barnevernet har de siste 10 år vært utsatt for en voldsom kritikk for
en del av sine vedtak om omsorgsovertakelse. Angrepene har kommet gjennom
avisene som har tatt opp enkeltsaker og gjennom rasende leserinnlegg. Svært
mange av vedtakene er tatt opp til rettslig avgjørelse. Barnevernet er idag på
tross av sitt gode navn og sine gode intensjoner, iferd med å bli noe mektig og
skremmende i folks bevissthet. Enkelte lavstatusfamilier unnlater idag å ta
kontakt med sosialkontoret for å få økonomisk hjelp av frykt for at barnevernet
skal bli trukket inn i saken.
Negativiteten til barnevernet synes å ha en klar sammenheng med
institusjonens utvidelse av begrepet omsorgssvikt. Overtakelsen av ansvaret for
barn har vært praktisert i mange år her i landet, uten at det ble reist særlig
mye kritikk mot barnevernet. Begrunnelsene tidligere var konkretisert ved at
det ble utvist vold mot barna eller fysisk vanskjøtsel. Etter at
omsorgsbegrepet ble utvidet til å innbefatte om mor eller foreldrene hadde de
nødvendige personlige ressurser som omsorgspersoner, har rettssakene og
avisoppslagene kommet.
Barnevernet har hittil forholdt seg til kritikken meget bastant og avvisende.
Spørsmålet er om tiden snart er inne til å ta steget ned fra pidestallen og
vurdere om det å bedømme foreldres omsorgsevne egentlig er en oppgave for
barnevernet i de tilfellene der det ikke foreligger konkrete overgrep mot
barna. Det å vurdere psykiske skader hos barn og det å vurdere omsorgssvikt hos
foreldre og det å vurdere om foreldre-barn forholdet er destruktivt, er
antagelig en altfor komplisert faglig oppgave å påta seg for barnevernet.
Hjelpeapparat eller maktapparat?
Den aller viktigste forutsetning for å kunne hjelpe andre, er at en kan
klare å etablere et noenlunde trygt forhold. Betingelsen for dette er at
hjelpsøkeren står relativt fritt i sin relasjon til hjelperen, dvs. ikke
avhengig.
Dersom hjelperen har myndighet til å bestemme over hjelpsøkeren, vil
tilliten bli ødelagt ved at hjelpsøkeren må beskytte seg. Enhver representant
for barnevernet med sin potensielle makt til å frata dem foreldreretten, vil
være en truende og farlig person. Det som skulle være barnevernets
hovedoppgave. nemlig å hjelpe foreldre til å ta seg bedre av sine barn, blir
meget vanskelig fordi den nødvendige tillit ikke lar seg etablere. Resultatet
av en slik sammenblanding av maktpotensial og hjelpeintensjoner, er at
myndighetssiden fungerer mens hjelpesiden (den viktigste) blir meget
forstyrret.
For meg synes det klart at dersom barnevernet i framtiden skal gjøre
seg håp om å etablere seg i folks bevissthet som et hjelpeapparat, så må man gi
fra seg sin myndighet til å frata foreldrene retten til sine barn til annen
instans, og i mellomtiden utvise betydelig større forsiktighet i sine
vurderinger av omsorgssvikt.
Om å bryte et mor-barn forhold
Psykopatologien handler mye om skadevirkningene av at forholdet mor-barn
forstyrres, brytes eller trues. Det er forbausende å se hvor lite barnevernet
har lagt vekt på dette temaet i sin behandling av de enkelte saker. Når en
flytter en plante, er det viktig å få med seg hele rota og helst så mye som
mulig av den jorda som den har vokst opp i. Ved enhver overføring til
fosterhjem, vil det i den første tiden være viktigst at det opprinnelige
mor-barn forholdet blir ivaretatt og bearbeidet. Vi vet at plutselige brudd i
forholdet mellom barn og omsorgsperson, vil kunne være så sjokkartet for barnet
at det kan varig skade dets evne til kontakt og tilknytning. Selv om forholdet
mellom omsorgsperson og barnet er dårlig eller meget vanskelig, så er det
gjennom dette forholdet barnet har speilet seg, bygd opp og organisert sin egen
identitet – sitt eget selv. Selv om barnets røtter er
knudrete og små, så er det en livsnødvendighet å beholde dem inntil nye og friske røtter har fått vokse ut.
Separasjon av barn og omsorgsperson handler ikke om at barnet får et bedre
sosialt tilbud, men primært om at barnet blir tatt bort fra seg selv. Det som
kan skje, er at barnet kun tilpasser seg i fosterhjemmet og bygger opp et
falskt jeg – et jeg som ikke er forankret i et dypt
avhengighetsforhold. Dermed kan grunnlaget være lagt for utvikling av en
asosial personlighetsstruktur.
Det er beklagelig at barnevernet så dårlig har tatt vare på det
opprinnelige mor-barn forholdet og i noen saker ser det ut som at de bidrar til
å få ødelagt dette forholdet ved å håndheve en meget restriktiv besøksrett. I
en del tilfeller blir besøket overvåket av en representant fra barnevernet. En
utrolig arrogant og nedverdigende handling fra barnevernets side som etter min
mening må være i strid med faglige og etiske retningslinjer om respekt for
klienters verdighet.
Restriktiv besøksrett
Den restriktive besøkspolitikken blir ofte begrunnet med at barnet blir
urolig og vanskelig etter besøkene. For ca. 30 år siden førtes en intens debatt
her i landet om foreldres rett til å besøke sine barn på sykehus. Sykehusets
personale kunne påvise at den "roen" barna viste på sykehus egentlig
var uttrykk for en depresjon p.g.a. separasjon fra foreldrene. Det synes
rimelig å sammenligne disse situasjonene. En restriktiv besøkspolitikk vil ikke
bare bidra til depresjoner men også skusle bort muligheten for at forholdet til
opprinnelig omsorgsperson skal kunne bli bearbeidet.
Et siste spark vil være at alle de tilfellene av omsorgssvikt jeg har
hørt om, gjelder de nederste på samfunnsstigen. En viss sammenheng er det vel
rimelig å regne med – men ikke så stor. Vil barnevernet kunne tenke
seg å overta omsorgen for barna f.eks i en prestefamilie?
Frans Lovasz berättelse. Av Frans Lovasz
En 13-årig
piges opfattelse af sin egen tvangsfjernelse. Av Rikke Nilsen
Vil
kjempe for rett til identitet. Av:
KRISTIN KORNBERG
At Skille Træet fra Roden. Af Ivan C. Gerling
Fallet Frank i Lerum - En
studie i hur socialarbete ej skall bedrivas. Av Ruby Harrold-Claesson
Och
fjällen föll från mina ögon. Av
Agneta Pleijel
Familjehemmens
marknadsföring i pressen. Av
Sven-Erik Berg
Den obarmhärtige
samariten. Av Maciej Zaremba
Holdningene
hos sosialarbeidere som arbeider med barnevern. Av Marianne Haslev Skånland