Barn - foreldres eiendom !
av Tor
Langbach, advokat
|
Artikkelen
har vært trykket i Adresseavisen i Trondheim i 1993, i spalten |
Rektor
Jon Aarseth ved Sosialhøgskolen i Trondheim hadde i Adresseavisen 30. august en
kronikk hvor han behandler ulike sider ved barnevernets liv og levnet. Jeg har
heftet meg ved noen aspekter ved de synspunkter Aarseth fremkaster, som jeg
føler behov for å kommentere.
Han har
valgt å presentere sine betraktninger under overskriften "Barn - foreldres
eiendom?". Selv om han ikke uttrykkelig besvarer det spørsmål han selv
stiller, viser kronikken at svaret etter hans syn åpenbart er nei; barn er ikke
foreldrenes eiendom.
Dette
aksiomet - vi eier ikke våre barn - har i lang tid vært noe man har hørt fra
barnevernets side. Det kan være grunn til å reflektere litt nærmere over
hvilket verdisyn som egentlig ligger innbakt i et slikt utsagn.
I
tidligere tider mente man vel med dette uttrykket å si noe om at barn skal
frigjøre seg fra foreldrene. Barn skal, når tiden er moden, forlate redet, og
en del av foreldrenes oppgaver er å gjøre barnet i stand til å rive seg løs.
Slik sett har vi en tidsbegrenset eiendomsrett - vi har barna til låns - og de
skal forlate oss etter en naturlig løsrivelsesprosess.
Naturligvis
er det kunstig å snakke om å "eie" barn, eller for den saks skyld å
"låne" dem. Men det ligger i slike uttrykk noe positivt, i den
opprinnelige mening med uttrykket. Man tar vare på sine eiendeler, verner dem
og steller med dem. Den analogien som ligger i bruk av disse uttrykkene er
derfor positiv og medfører klare forpliktelser.
For
barnevernsarbeidere har uttrykket fått en annen valør. Her er det ikke lenger
tale om å "eie" i forhold til en naturlig atskillelse. Her knyttes
det å ha eiendomsrett til noe helt annet, nemlig til en atskillelse som
bestemmes av det offentlige. Når barnevernet snakker om at foreldre ikke eier
barn, er det for å skape en legitimitet for å ta barna fra foreldrene. Det
ingen eier, kan jo andre ta. Å eie i denne sammenhengen er noe ensidig
negativt.
Vi vet
jo at en nyutdannet sosionom eller barnevernspedagog har en nokså kortvarig
utdanning, og kan heller lite om barnevern. Det krever lang erfaring, og
ikke minst også evne til å nyttiggjøre seg erfaringene, for å bli en dyktig
barnevernsarbeider med et godt klinisk skjønn. Man kan undres på om det er noen
god verdimessig ballast studentene får med seg, når det doseres om foreldres
manglende eiendomsrett.
Lovens
klare utgangspunkt er at barn skal bo hos foreldrene. Bidrar ikke denne
opphevingen av eiendomsretten til å gjøre inngrep i familien til noe som
verdimessig ikke er så alvorlig? Hadde det ikke vært riktigere å si at jo,
foreldre har eiendomsrett til barna, og det skal særdeles mye til før
dere griper inn i denne retten?
Begår
barnevernet feil? Det er dessverre ikke til å komme fra at det begås feil, feil
som tildels er meget alvorlige. Dette synes ikke å affisere Aarseth noe særlig.
Man kan, heter det, "selvfølgelig ... ta feil eller treffe uriktige
avgjørelser". Dette er en skremmende bagatellisering, men er dessverre
uttrykk for noe man møter i det praktiske barnevern.
Når man
foretar uriktige inngrep fra barnevernets side, er dette et overgrep ikke bare
mot foreldrene, men særlig mot barnet. Man kan gjøre ubotelig skade ved slike
overgrep. Det går ikke da an - slik en ofte hører - å rettferdiggjøre sine feil
med at "vi handlet ut fra det vi mente var til barnets beste".
For å
ta et eksempel: Barnevernet i en mindre kommune påla en mor neste dag å
fremstille barnet for legeundersøkelse på sykehus p.g.a. mistanke om seksuelle
overgrep - en mistanke mora for sin del ikke hadde, eller hadde hørt at andre
hadde.
Det ble
truet med at lensmannen kom om hun ikke stilte opp frivillig. Hun var ikke
varslet, og hadde ikke fått anledning til å uttale seg. Undersøkelsen ga ingen
indikasjoner på overgrep. Barnevernets utsagn da var at mor måtte være glad for
at mistanken av avkreftet (!) - en glede mor fant det vanskelig å ta del i.
Naturligvis
begås det feil i alle yrker. Men når barnevernet begår feil, blir feilene lett
svært alvorlige, og konsekvensene store. Andre yrkesgrupper stilles til ansvar
for sine feil. Snekkere må betale erstatning til byggherren, advokater mister
bevillingen og får bøter, leger får irettesettelser eller fratas lisensen, i
noen yrker sies man opp. Når hørte vi om en barnevernsarbeider som på noe vis
ble pålagt et egentlig ansvar for feil som begås?
Vi vet
at barnevernet på mange måter har tapt mediekampen. Barnevernet har blitt den
stygge ulven. Barnevernets selvbilde er utpreget forskjellig fra hva folk flest
mener om det samme barnevern.
Naturligvis
kan man hevde at dette skyldes ensidig TV- og pressedekning, taushetsplikten og
PR-kåte advokater, og noe rett er det vel i det.
Men
kanskje ligger noe av årsaken nettopp i det menneskesyn man ikke sjelden ser
skinner igjennom uttalelser og handlinger fra barnevernet. Aarseths kronikk kan
vanskelig leses på annen måte enn at de fleste av oss (vi som ikke er
barnevernsarbeidere?) ikke "opprøres når barn lider".
Nå vil
jeg betakke meg for fagfolk som treffer sine avgjørelser i sinnsopprør. Men jeg
mener å vite at folk flest stort sett er i stand til å ta rimelig bra vare på
ungene sine, og også har evne til å se det når et barn ikke har det bra.
Å
bagatellisere vanlige menneskers innlevelsesevne, og å tro at harme - i hvert
fall den rettferdige harme - er forbeholdt barnevernet, er vel egentlig uttrykk
både for et ille verdisyn og for en ganske hardbarket faglig arroganse.
Det er
vel nettopp slikt folk merker seg. Og det er vel derfor barnevernet i folks
omdømme i dag - dessverre - står ganske ribbet tilbake.
Et
hjertesukk til slutt: Atter ser jeg at barnevernet mener å være "barnets
advokater". Også dette er en slags etisk/ideologisk tilsløring.
Barnevernet er en offentlig etat som har betydelig makt på et helt sentralt
livsområde. Man har makt ved at man kan kanalisere ressurser og ved at man kan
gripe inn med pålegg av ulike slag, og i siste instans skille barn og foreldre.
Å være advokat er vitterlig noe ganske annet.
Hvis
barnevernsarbeidere ikke har en helt klar forestilling om at de er maktutøvere
og ikke advokater, er det ikke rart selvbildet blir vrangt.
Og et
helt urealistisk selvbilde er som kjent et sykdomstegn. Jeg bare nevner det.
Ett barns död: Samhällets ansvar
Holdningene hos sosialarbeidere som
arbeider med barnevern
"Svensk familjepolitik en väg mot
totalitarism" intervju med Lennart Hane
Omhändertagande och mänskliga rättigheter
Där lagen slutar tar tyranniet vid