Avdekkingsparolen - en
fare for liv, helse og rettssikkerhet.
Av Sigurd Halleraker, leg. Psykolog. .
|
Sigurd Halleraker er spesialist i klinisk
psykologi og samfunnspsykologi NPF. Artikkelen har vært publisert i Impuls Tidskrift for psykologer, nr 3 – 2001. Artikkelen er gjengitt
her med författerens velvillige tillatelse. |
I 1992 hadde jeg i 7 år samlet tilfang om samfunnsfenomenet som jeg kalte
incestbevegelsen, som ble synlig i mediene hos oss i -85. Bevegelsen fikk god
plass i pressa. Presseforbundet vedtok til at incest skulle få sentral plass i
avisene. Hovedbudskapet var at incest var farlig, meget vanlig og en hovedgrunn
til psykiske problemer.
I ettertid ser det ut til at incestbevegelsen - incestpopulismen har sitt utspring i USA,
hvor den har sammenheng med Reagans “feeling-good”-era og AMERIKANSK feminisme.
Jeg fulgte bl.a. i Trondheim incestbevegelsens fremmarsj. I 1992 drev
bevegelsen en hektisk aktivitet for å verve “avdekkere” til en barnehagesak i
Bjugn. Fremstøtet ble møtt med en del skepsis fra erfarne fagfolk, som hadde den erfaring fra støttesentrene mot
incest at en mann alltid ble tatt som skyldig dersom han først var mistenkt.
Separerte kvinner fikk alltid støtte på støttesenteret i barnefordelingssaker.
Av denne grunn var ikke senior-psykologene så etterspurt som
“avdekkingspsykologer”.
Jeg var interessert i psykologenes Myhren og Steinsbekks hovedoppgave (1)
for å se om psykologer har tatt noen lærdom fra avdekkingsarbeidet ved
overgrepssakene i Trøndelag og ellers.
Når så boken lanseres som “den første systematiske gjennomgåelse av
psykologisk kunnskap på dette feltet” er det oppsiktsvekkende at Bjugn-saken
ikke nevnes.
Det dreier seg tydeligvis om en hovedoppgave som er blitt belønnet som
politisk korrekt. Jeg inspireres til å komme med kritikk av klinikernes
holdninger, forståelsesform og praksis. Jeg tar fatt i noen få punkter i
oppgaven/boken som utgangspunkt for kritikk.
Projekt- og hovedoppgaver i kjølvannet av
incestbevegelsen.
På høgskolene har det siden 1985 vært svært populært å velge
incest/overgrep som tema for projekt- eller hovedoppgave.
Særlig er mange slike oppgaver er levert på barnehagelærerutdanninga, hvor
studentene gikk til Støttesenter Mot Incest for å skaffe stoff.
Noen studenter har laget spørreskjemaundersøkelse uten å bry seg med å søke
konsesjon fra Datatilsynet.
På førskolelærerutdanninga har antallet incestoppgaver dalt kraftig seinere
år. Samtidig har førskole- og
almenlærerutdanninga manglet søkere. Og nå kreves politiattest på at man ikke
har vært siktet, tiltalt eller domfelt for seksuelle overgrep for å komme inn.
Hva var de gamle metodene og hva er de nye
?
For 10 år siden var tydeligvis de unge psykologene sikre på de nye metoder.
Svært mange hadde gått på seminar hos Tillman Furniss, barnepsykiateren som
først mistet profet status i sitt hjemland (2), og siden i Norge. Han var
retningsgivende for departemental veileder for arbeid med seksuelle overgrep
mot barn (4). Hans metoder ble satt ut i livet i arbeidet med Bjugn-saken - på
en - merkelig måte: I helsideintervju i Kristiansandsavisen Fædrelandsvennen
midt under Bjugnsakens gang forhåndsdømte han de mistenkte (2 ,3, 5).
Samtidig opplyste han at i den paralelle saken i Kristiansands vennskapsby,
Münster, var medlemmer i en såkalt sex-ring allerede dømt (3). Det siste viste
seg - da frikjennelsen av den eneste tiltalte barnehagelærer Raino Møllers kom
- å være usant.
Avissiden gikk inn i en arbeidsbok for alle som arbeidet med Bjugnsaken,
også foreldrene.
Klinikerne, “avdekkerne” har vært lite villet ta lærdom av Bjugnsaken eller
saken i Münster.
De sakkyndige klinikere i Bjugnsaken ville heve seg over rettsstaten og
insisterte på at de undersøkte barna var overgrepsoffer og derfor ubetinget
trengte barnepsykiatrisk behandling, nok mye etter press fra barnas foreldre
som mente at man ubetinget skulle tro på barna (5).
Justismord og gjenopptakelser.
Mot slutten av 90-årene ble flere overgrepssaker gjenopptatt - med frifinnelse som resultat.
Etter utredning fra en justismordkommisjon skjedde lovendring, som gjorde
det lettere å få straffesaker gjenopptatt. Nå et dusin overgrepssaker
gjenopptatt med frifinnelse som resultat .
I flere saker referert i presse har psykologer eller barnepsykiatriarbeidere
bidratt i saken i første instans. Det kommer flere saker. Nå bør klinikerne
følge med i Rettens Gang!
I dokumentene fra disse gjenopptatte sakene finnes det mye materiale for å
validere metodikken psykologene og klinikerne har brukt. Ved påsketider kommer
Hammerns sak opp ved Menneskerettsdomstolen i Strasbourg . Psykologiske metoder
i saken vil komme i søkelyset, og domstolens resultat blir interessant ifor
vurderingen av rettspsykologisk metodikk.
Alternativ metode - vitnepsykologien.
I litteraturlisten merker jeg meg en referanse til: Undeutsch, U. (1989).
Fra Undeutsch siteres at overgrepssakene er spesielt vanskelige i rettslig
sammenheng, men ikke at Undeutsch faktisk har stått fram med forskning og praksis
gjennom 50 år med svar på noen av de vanskelige spørsmål (6,7,10).
I 20-årenes Tyskland gav psykologer troverdighetsvurderinger av barn til
retten i sedelighetssaker. Men man fant fort at disse vurderingene var helt
upålitelige. Så gikk man over til å vurdere utsagn, forsøkte å frigjøre
vurderingene fra haloeffekten og trynefaktoren, bruke generell psykologisk
kunnskap om persepsjon, minne, påvirkning og suggesjon.
Under Hitler-tiden stagnerte all psykologi i Tyskland. Når det gjaldt
overgrep mot barn ble disse viet en veldig oppmerksomhet i nazipressen.
Alminnelig tysk lovgivning ble satt ut av spill. Bevisførselen var man ikke
nøye med i straffesakene, og vitnepsykologien hadde selvfølgelig ingen plass.
Da psykologien våknet til live igjen i 50-årene var en av de første som tok
opp igjen vitnepsykologi var - nettopp - Undeutsch. Han lagde i 1950 et arbeid
i lag med svensken Arne Trankell og var så sent som i 92/93 vitnepsykologisk
sakkyndig i Montessorisaken i Münster (2), barnehagesaken som nærmest var en
blåkopi av Bjugn-saken.
I flere tiår hadde vitnepsykologien en plass i svensk retts-vesen. Men
klinisk psykologi vant terreng og invaderte rettsvesenet. Dermed har det i
Sverige vært strid mellom flere skoler innen retts-psykologi.
Vitnepsykologi konkret.
Hos Hellblom Sjøgren (8) er beskrevet på 69 sider arbeidet med en
incest-sak - et omfattende arbeid med avhør med alle de viktige
aktørene/vitnene i saken, analyser av sprikende forklaringer, sannheter og
usannheter, analyser av materialet i lys av kunnskap om persepsjon, motivasjon,
læring og interaksjon. Alt med sikte på å belyse faktaforhold, finne ut av
konkrete hendelsesforløp.
Ved denne arbeidsmåten får man i incestsaker også viktig systemkunnskap om
en familie.
Psykologenes funn må fremlegges for retten på slik måte at også lekdommerne
skal skjønne det. Etter mitt skjønn har
vi her et viktig argument for lekdommere i retten - og for vitnepsykologien. De
leke dommere utgjør viktig korrektiv overfor psykologene, slik at disse kan
styre seg litt m.h. til løse dybdepsykologiske spekulasjoner. Jurymedlemmer som
er besteforeldre kan bidra med kunnskap om f.eks. seksuell lek og doktorlek,
som noen ganger kan forklare medisinske funn i underlivet hos småjenter.
Avdekking, inngrep i familien, psykologisk
sakkyndighet.
Incestbevegelsen kom litt seinere på banen i Sverige enn i Norge.
Men de svenske kliniske psykologene rykket raskt inn som sakkyndige
ved saker om omsorgsovertakelse. På kort tid hadde de fått på seg ansvaret
for omsorgsovertakelser, bygget på anklager om seksuelle overgrep. Samtidig ble
det mange straffedommer for seksuelle overgrep, og det dannet seg en opinion,
som bl.a. hevdet at dommene var justismord og omsorgsovertakelsene
uberettigede.
Det dannet seg en pressgruppe: Nordiska Komitéen før Mänskliga Rättigheter
med en kjerne bestående av foreldre som var fratatt omsorgen for sine barn.*
Til foreningen sluttet seg fagfolk som også hadde reagert mot rettspraksis og
barnevernspraksis: advokater, psykologer og sosionomer. For tiden er nestlederen Marianne Skånland,
professor i Lingvistikk ved Universitetet i Bergen. Hennes spesialitet er
barnespråk, noe som har gjort henne interessert i vitnepsykologien (9).
Komitéens hjemmeside inneholder atskillig kritikk av psykologers sakkyndighetsarbeid
i straffesaker og barnevernssaker (9).
På barnevernsområdet har det siste tiår vært en klar forskjell mellom norsk
og svensk praksis, som gjør at norsk sakkyndighetsarbeid kommer langt bedre ut.
Fylkesnemndene har vært svaret. Her har psykologene fått sin plass som
sakkyndige medlemmer av nemnda.
Og sakkyndige gir utredning om foreldre og barn om forhold som vedkommer
saksbehandlingen i nemnda. Begge foreldre får god hjelp til å tale sin sak og
kjempe for sine interesser, inklusiv rett til å si sin mening om hva man mener
er barnets beste.
Den sakkyndige psykolog i nemnda får høve til å være med på avhør av såvel
parter som vitner og får trening i å finne fram til fakta også ved noe
sprikende opplysninger.
Klinikernes avvisning av Trankelltradisjonen
(8, 9)
Denne avvisning er påfallende og er vanskelig å forstå. I den ligger da
muligheten for et fornuftig rettspsykologisk arbeid. Påfallende nok har norske jurister og
politifolk vært interessert. På det juridiske fakultetsbiblioteket i Oslo har
man såvidt jeg vet i 40 år samlet litteratur om emnet, og på Politiskolen har
det lenge vært undervist i faget.
Vitnepsykologene har vært kritiske
til incestbevegelen, og de svenske har mannjamt sluttet opp om NKMR (9).
Påfallende er også at incestbevegelsens aktører ikke søker opplysning eller
intervjuer hos den norske kriminologis ABC: Andenæs, Bratholm, Christie. Men
både Andenæs og Bratholm - nå 80 + har vært frampå i overgreps-debatten og
Christie har fulgt med i den voldsomme opptrapping av den amerikanske
politistat, hvor forfølgelsen av overgripere har vært sentral.
Det er min tro at det er de to seniorjuristene som har formidlet
vitnepsykologi til det norske rettsvesen og inspirert til at svenske vitnepsykologer
kalles til oppdrag i norske rettssaler. De 3 kjente svenske vitnepsykologene
Holgerson, Hellblom Sjøgren og Sjøberg - og likedan den islandske Gudjohnsson
har alle hatt oppdrag i Norge (10).
Faktisk medvirket også vitnepsykologen Astrid Holgerson saskkyndig i
Bjugn-saken (8).
Valideringsstudier ?
Slik er rettsstatens validering av metoder : politimannen/kvinnen får
erfaring i å møte i retten og bli kryssforhørt av advokater og dommere. Dette
bidrar til at han kvalitetssikrer sitt arbeid. Domstolene må stadig være
forberedt på appell til høyere rett - og nå rundt år 2000 en ny praksis ved
øket adgang til gjenopptakelse av overgrepssaker. Dette moment må vel motivere sakkyndige til
kvalitetssikring i slike saker !
I 8 års tid nå har det foregått en slik juridisk valideringsvirksomhet.
Det er påfallende at kliniske psykologer ikke har vist interesse for denne
mulighet for validering av psykologiske og kliniske metoder.
En evaluering synes meget nødvendig : En grundig gjennomgang av VEILEDEREN
for ALLE som arbeider med barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep. (4).
I selve tittelen ligger en forhåndsdom. Ved lesning av skriftet blir det klart
at det dreier seg om barn som man mistenker eller frykter har vært utsatt for
seksuelle overgrep.
Et hovedpunkt i VEILEDREN ser for meg ut til å være dette : Hvis en mann
får incestsak henlagt eller blir frikjent etter tiltale kan være
barnevernsmessig skyldig. Dette resonnement ser det ut til er det som ligger
under ved Bjugnsakens etterspill og som gir Ulf Hammern grunn til å føre sak
for Mennekerettsdomstolen.
Hva bør gjøres ?
For egen del vil jeg gi råd til folk som kommer i berøring med
overgrepsstraffesaker å prøve å gjøre sitt til å forhindre at barn blir utsatt
for avdekkingsundersøkelser etter mønster fra Veilederen (4). Veilederen må
makuleres. Ny veileder må forfattes. I redaksjonskomiteen for denne bør det
være i alle fall en som har tjenestegjort i Fylkesnemnd. Det bør være minst en
jurist, og redaksjonskomitéen bør være kjønnskvotert. Medlem fra incestlobbyen
kan vi unnvære.
Offentlig støtte til støttesentra mot incest bør stoppes. I den grad de
driver med helsearbeid får de komme på linje med pasientforeninger.
I den grad de driver politikk og ideologiproduksjon er deres mulighet for
offentlig støtte å bli politisk parti eller livssynssamfunn.
Målsetting for en psykolog i rettsvesenet bør være oppklaring, bidrag til
utvidet kunnskap og utvikling av rettsstaten.
Referanser :
1. Linda Myhren og Steinsbekk :
Avdekking av seksuelle overgrep mot små barn - barnet, metoden og den
sakkyndige. Fagbokforlaget 2000.
Hovedoppgave ved UniBergen 1999.
2. Der Spiegel. Artikler over årene 1993 -95 om incesthysteriprosesser i
Tyskland, jamført med tilsvarende prosesser i andre land, Bjugnprosessen bl.a.
Dr Furniss er en gjennomgangsfigur. Se i numrene : 39/93, 25/94, 7/95, 12/95,
21/95. Hardest kritikk mot Furniss i nr 22/95 “Blind die Blinden angeführt”.
3. Kubens, Valerie : Bjugn-overgrepene er sannsynlige. Intervju med Tilman
Furniss i helsideoppslag under VI- og livet vårt 30/4-1993.
4. Seksuelle overgrep mot barn. VEILEDER for alle som arbeider med barn,
eller kommer i kontakt med barn, som har vært utsatt for seksuelle overgrep.
Sosialdepartementet okt. 1992.
5. Kringstad, Hans : Bjugnformelen. Tiden 1997.
6. Holgerson, Astrid & Hellblom Sjøgren , Lena (red): Seksuelle
overgrep mot barn- et kritisk perspektiv. Fagbokforlaget 1997.
7. Holgerson, Astrid ; Fakta i målet. Pedagogiska institutionen. Stochholms
universitet 1990.
8. Hellblom Sjøgren : Hemligheter och minnen. Norstedt Juridik, Stockholm
1997.
9. Nordiska Komittéen før Mänskliga Rättigheter. Før skydd av Familjers
Rättigheter i de Nordiska Länderne. Hjemmeside : http://www.nkmr.org
Beretninger om selvmord i kjølvannet av incestsaker finnes her.
10. Trankell, Arne : Vittnespsykologins arbetsmetoder. Liber Stockholm
1963,1971.
11. Rapport fra seminar Äkta eller falska minnen. Rekonstruktion och
konstruktion av det førgångna. Stockholm 16-17 juni 1998.
* NKMR:s kommentar:
Initiativet till NKMR togs av professionella. Det var den
danske advokaten Holger Lindholt, den svenska jur. kand., med. lic Siv
Westerberg, som hade vunnit nio mål i Europakommissionen och sex mål i
Europadomstolen, den danske ordföranden i "Bisittareforeningen" Axel
Sølvsten, den norske radioproducenten, Bent Jensen och jur. kand Ruby
Harrold-Claesson, fransk och svensk jurist med rötter i det anglosaxiska
rättssystemet, som grundade NKMR. Åtskilliga "klienter/offer" för
rättsövergrepp var närvarande i Köpenhamn vid NKMR:s bildande och de anslöt sig
till kommittén.
Till Minne av
Stefan Holmlin som tog sitt liv den 5 april 2002
Fallet Stefan Holmlin -
Åklagare tilltalad, lagförd och frikänd
Katastrofen i
Bjung största rättsskandalen i Norge
Varför tar svenska
domstolar inte lärdom?