5
innlegg om barnevernet
Av Torgunn og
Anders Gustad
|
Disse
fem innleggene er skrevet av familien Gustad i Ekne i Levanger, som er
besteforeldre som lenge har kjempet for sine barnebarn og sin datter. |
Første
møte med barnevernet
Framstilt av ei mor og mormor
Av Torgunn Gustad
Barnet vart fødd i desember 1989. Mora var einsleg.
Barnevernet vart kobla inn av barnekontrollen etter kontroll da barnet, ei
jente, var 3 mnd.
Barnemora, Kari (f. 1960) hadde vore innlagt på psykiatrisk avdeling, der ho
vart kjent med barnefaren. Ein kan forstå at barnevernet av den grunn kunne
vera "bekymra".
Da barnet var et halvt år kom 2 damer frå barnevernet på besøk. Besøket var
varsla. For meg som mor og bestemor var besøket ei utriveleg oppleving.
Kari budde da i kårstua på garden i lag med sin da ugifte bror som var 32
år og musikkpedagog.
Det som skremte meg var den arrogante måten dei gjekk fram på. Eg gjekk ut på
gardsplassen og handhelsa på dei. Dei spurde etter Kari og eg sa ho budde i
kårhuset i lag med eldste bror sin, og eg fylgde dei bort til huset. Da fekk eg
følgjande spørsmål: Skal du gå inn her? Ja, svara eg, dette er mitt hus og mi
dotter, og eg har ansvar for mitt barn og barnebarn, og vil høyra kva de er ute
etter. Vi gjekk inn, dei to damene og eg. Der var Kari. Ei av damene sette i
gang kryssforhør, og den andre noterte. Det er no over 13 år sidan, og det er
uråd å hugsa i detalj kva som vart sagt. Hovudinntrykket er at barnevernet var
svært arrogante og sa i mot Kari på alle punkt, same kva ho sa. For meg som mor
og mormor vart det eit trist møte. Eg tykte Kari var tapper. Ho prøvde å seia
ifrå om at ho ynskte seg ei leilighet og stella barnet sitt sjølv. Det greier
ikkje du, var det kontante svaret. Alt var berre negativt overfor Kari. Og
broren syntes det var rart at dei ikkje spurde han kva Kari greidde og
korleis ho stelte barnet og virka i kvardagen. Han meinte han visste det best
som var i lag med henne kvar dag. Men det vart ikkje stilt eit spørsmål til
han.
Mormor
Barnevernet
til staten?
Av Anders Gustad
I Trønder-Avisa for 19. mars står det at barne- og familievernet bør overføres
til staten, etter flertallet i fylkesutvalget sin mening. Dette er i tråd med
det de ansatte mener.
Hvis det er de ansattes mening som er hovedgrunnen for vedtaket er det grunn
til å sette spørsmålstegn ved flertallets kjennskap til saken. Og
fylkesordføreren presterte å si at fylkeskommunen har grunn til å være stolt
over den innsatsen barne- og familievernet har gjort i Nord-Trøndelag. Da har
hun neppe snakket med noen av dem som har blitt overkjørt av denne
etaten.
Som en som har sett barnevernets framgangsmåter på ganske nært hold må jeg bare
si at jeg er rystet over hele systemet. Det var jo vanskelig for
"klientene" å nå fram med sine synspunkter ved den tidligere
ordningen med politisk valgt
"klientutvalg", eller "barnevernsnemnd" som det hette
tidligere. Nå er det jo helt uten demokratisk styring. De ansatte skalter og
valter etter eget forgodtbefinnende med barn og familier som er kommet under
deres "beskyttelse". Når en sak er fremmet for fylkesnemnda og er
forberedt av den i tillegg til det lokale barnevernet skal det godt gjøres at
barnet får være hos sine biologiske foreldre.
Slik systemet fungerer er retts-sikkerheten for barn og foreldre en illusjon.
Det har faktisk hendt at en mor har tatt sitt eget liv i fortvilelse over at
barnevernet tok fra henne barnet. Men det bekymret visst ikke noen av dem som
var med på prosessen og tok barnet. For å bruke et kjent
"Gro-uttrykk": "Det er hjerterått". Nå var jo dette et
ekstremt tilfelle, men det er mange foreldre og andre nære slektninger og
venner som fortviler og vet ikke sin arme råd fordi et barn (eller flere) er
tatt fra dem. Her er det nok mange som har behov for psykiatrisk krisehjelp. Og
mange advokater føler det som å snakke til veggen når de skal hjelpe foreldre i
barnevernssaker. Jeg har hørt de har sagt at somme i fylkesnemnda er
forutinntatt.
Barnevernet er nok nødvendig, men slik det fungerer i dag er det helt
gammeldags. Familien må sees mer i helhet, og alt må gjøres for at den kan
holdes samlet. Nå virker det som om bare barnevernet får barna bort fra de
"dårlige" foreldrene og over i den offentlige "omsorgen",
enten fosterhjem eller institusjon, er alt såre vel. Det er visst om å gjøre at
barna glemmer sitt egentlige opphav fortest mulig, og blir mest mulig knyttet
til fosterhjemmet. Og barnets foreldre blir i mange tilfeller lite respektert.
Jeg forstår ganske enkelt ikke hvordan voksne, høyt utdannede mennesker kan
tenke slik. Det må være noe galt med opplæringen av de ansatte i barnevernet.
Dette er på ingen måte noen kritikk av fosterhjemmene. Når den gale avgjørelsen
først er tatt, er det bra at barna får det så godt som mulig. Og rett skal være
rett: Det er også mange eksempler på at barnevernet har gjort en god jobb og
hjulpet barn som har vært i vanskeligheter. Hensikten er nok god bestandig, men
jeg er redd for at han hadde mye rett den unge legen som i en fjernsynsdebatt
for mange år siden sa: " Vi må passe oss så vi ikke utøver de gode
hensikters tyrrani".
Barnevernsloven skal nå revideres. Jeg er enig med mindretallet i
fylkesutvalget når det gjelder statlig overtakelse av barnevernet. Staten blir
for langt unna dem det gjelder. Det er galt nok som det er. Men jeg er redd for
at systemet ikke blir annerledes i noe tilfelle, for det må nærmest en
"revolusjon" til med hele systemet om rettssikkerheten for barn og
foreldre skal bli god.
Bedre
barnevern
Av Anders Gustad
Det er meget prisverdig at barne- og famileminister Laila Dåvøy vil satse mer
på foreldrene og nærmiljøet for å redde barnevernsbarna, som det står i Vårt
Land 22. juni. Her er det virkelig mye å ta fatt på. Jeg tror ikke
ministeren eller noen andre i departementet har nok kjennskap til hvordan
situasjonen virkelig er på "grasrota", hvordan enkelte foreldre og
andre pårørende til barnevernsbarn kan føle fortvilelsen over den behandling de
kan bli utsatt for. En advokat som arbeider med barnevernssaker kalte det
Davids kamp mot Goliat. Forskjellen er bare den at David hadde en slynge som
han vant over Goliat med. Mange kunne nok ønske seg en slik "slynge"
så de kunne nøytralisere denne "Goliaten" som i mange tilfeller,
men heldigvis ikke alltid, påfører mange fortvilte mennesker unødige lidelser.
Det er jo en etat som i alle fall på lokalplanet er helt uten demokratisk
styring og kontroll.
I avisa er det opplista fire punkter som ser svært gode ut. Jeg tillater meg å
kommentere dem litt.
1: Mer hjelp til foreldrene og behandling i nærmiljøet.
Kommentar: Her er det mye å ta fatt på. Barnevernet har en tendens til å
overstyre og neglisjere familien. I stedet for å gi hjelp som monner i
nærmiljøet foretrekker barnevernet ofte omsorgsovertakelse og fosterhjem.
Terskelen for omsorgsovertakelse må bli mye høyere.
2: Mindre bruk av barne- og ungdomshjem.
Kommentar: Helt enig.
3: Mindre taushetsplikt for å øke samarbeidet.
Kommentar: Som det fungerer nå kan taushetsplikten bli misbrukt av
barnevernet til å dekke over feil behandling av barn og familier.
4: Ingen eksport av barn til andre områder.
Kommentar: Det virker som at barnevernet søker å sende barna lengst
mulig bort fra deres egen familie. Mange foreldre og andre nære slektninger
føler seg "tråkket på" og fullstendig neglisjert når det gjelder
måten de blir behandlet på ved omsorgsovertakelse.
Jeg ønsker statsråden og departementet lykke til i arbeidet med å rydde opp i
denne etaten! Det er en stor oppgave å ta fatt på.
Taushetsplikt
og barnevern
Av Anders Gustad
På bakgrunn av artikkelen "For dum til å ha barn" i Vårt Land 23.
april skriver statsråd Dåvøy om ovenstående emne i Vårt Land 29. april. Dette
har jeg lysst til å kommentere litt.
Hun skriver bl. a: "Det er bra at barn og unges velferd diskuteres bredt
og at barnevernet er i det offentlige søkelys." Det er jeg heilt enig i.
Desverre har jeg hørt en fosterfar i fullt alvor si at det skulle vært forbudt
å skrive om barnevernet i avisene, fordi barnevernet på grunn av skriverier kan
være redde for å ta over omsorgen for barn som har det vanskelig. Så
hjernevaska går det altså an å bli. Takk til statsråden som er tilhenger av det
frie ord, sjøl om det kan gå utover en etat som hun er sjef for!
Så skriver statsråden "at barnevernet må ivareta taushetsplikten".
Det er også sikkert rett, men jeg er stygt redd for at det samme barnevernet
kan bruke taushetplikten til å skjule seg bak. Barnevernet kan foreta seg ting
som de slett ikke liker at det blir snakka og skrevet offentlig om. Barnevernet
er eksperter på å finne feil hos foreldre som de tar hand om. Og det er
ikke bare Svanhild Jensen og svenskene Karin og Lasse som er overkjørte av
barnevernet, og barnevernet si forlenga arm - fylkesnemnda. Statsråden skriver
at "i fylkesnemnda foregår det en skikkelig og grundig behandling".
At behandlinga er grundig kan nok stemme, men for den som blir utsatt for
behandlinga føles det i mange tilfelle "uskikkelig". Det er nemlig
slik at de såkalte sakkyndige som skal utrede saker for fylkesnemnda kan gå
fram på en slik måte at foreldrene blir helt rådville og usikre og gjør og sier
ting på en gal måte. Disse sakkyndige er også meddommere i andre saker. Så det
kan forekomme at en sakkyndig samme uka er meddommer i ei sak og sakkyndig
vitne i ei anna sak. Det er også slik at dersom sakkyndige viser seg å være
kritiske til barnevernets behandling av saker, gjerne blir kuttet ut som
sakkyndige. Og juristene som er ledere for nemndene har lett for å være
på barnevernets side, dessverre. Verre eksempel på "bukken og
havresekken" skal en leite lenge for å finne.
Statsråden skriver også at "fylkesnemndas vedtak kan påklages til
tingretten og derfra eventuelt ankes videre i det ordinære domstolapparatet. Behandlingen
ved domstolene er også grundig og basert på de samme rettssikkerhetsprinsipper
som legges til grunn i fylkesnemnda." Min påstand er, etter samtale med
advokat som forsvarer foreldre i barnevernssaker, at da er ikke
rettssikkkerheten stor for barn og foreldre i barnevenssaker. Det viser seg
ofte at en må heilt til lagmannsretten før en kan kjenne seg noenlunde trygg på
at en blir rettferdig vurdert.
Jeg er bare amatør på området, men jeg mener det må til ei total forandring til
i barnevernssystemet dersom barn og foreldre og forsvarsadvokater skal kjenne
seg trygge på at rettssikkerheten er satt i høgsetet. Hvordan det kan gjøres
har jeg ikke kunnskap nok til å si, men jeg tror det kunne være nyttig med en
"kommisjon" som på fritt grunnlag kunne se på systemet som det er i
dag, og komme med forslag til forandringer. Og der måtte det ikke bare være med
såkalte "eksperter", men også folk som "har skoene på og vet
hvordan det trykker".
Både romanifolket og krigsbarna har fått offentlig beklagelse for den
behandling de har fått i Norge. Hvor lenge vil det gå før fosterheimsbarn som
er feilaktig "bortført" og deres biologiske foreldre skal få en
offentlig beklagelse for de overgrep de har måttet tåle av barnevernet?
Det kunne vært mye meir å skrive om denne saka, men dette får holde nå.
Slik
kan barnevernet arbeide
Av Anders Gustad
Det viser seg at barnevernet i mange tilfeller arbeider etter metoder som har
lite med demokrati å gjøre. Mildt sagt er det skremmende hvilke metoder de kan
bruke for å få det som de vil. For å spare tid vil jeg ta det punktvis i
tilfeldig rekkefølge.
Barnevernet har alt for lett for å ta barn fra foreldrene og sette dem i
fosterhjem.
Nøytral undersøkelse viser at enslige mødre blir dårligere behandla enn enslige
fedre og foreldre i parforhold.
Barnevernet driv "utmattingskrig" mot både klienter, familie og andre
hjelpere, for eksempel advokater.
Advokater slutter med barnevernssaker fordi de nesten aldri når fram.
Advokater sier det er mye lettere å samarbeide med andre motparter i
rettssaker, f. eks politiet.
Barnevernet innrømmer aldri at de kan gjøre feil.
Barnevernet "klientifiserer" folk i stedet for å hjelpe dem.
Ingen etat eller yrkesgruppe har slik makt over enkeltmennesker som
barnevernet.
Privatpraktiserende sosionomer og psykologer blir engasjert til å komme med
faglige uttalelser i enkelte saker og blir sakkyndige meddommere i andre saker
i fylkesnemndene, til og med i samme uke. Det er jo verre enn bukken og
havresekken.
Slike sakkyndige som holder med klientene i fylkesnemndsaker får ofte ikke nye
oppdrag, mens de som er på barnevernets side får oppdrag stadig vekk.
Barn som blir satt i fosterhjem blir sendt langt bort fra foreldrene.
Foreldrene og andre nære familiemedlemmer får besøke fosterhjemsbarna alt for
sjelden.
Biologiske foreldre får nærmest ingen hjelp etter omsorgsovertakelse.
Det virker som at maktsyke mennesker har lett for å søke og få stillinger i
barnevernet.
Barnevernet kan i mange tilfeller være maktarrogante.
Barnevernet slutter aldri med en sak. De holder på med sine tiltak i det
uendelige, enten det er behov eller ikke.
Det må bli lettere å gjøre om ett galt vedtak, slik at barn kan bli tilbakeført
til sitt biologiske opphav.
Når det gjelder den økonomiske side av saka så er det slik at det brukes store
ressurser til å fremme og gjennomføre saker i fylkesnemnda og plassere barn i
fosterhjem. Hvis de samme midlene i stedet ble brukt til gode hjelpetiltak
ville kommunene i mange tilfeller hatt mer penger til disposisjon. Når en
tenker på hvilke honorar advokater tar og hva en fylkesnemndsak kan koste, og
hva det koster å ha barn i fosterhjem er jeg overbevist om at det her dreier
seg om store summer som heller kunne vært satt inn i hjelpetiltak i hjemmene.
Nå er jo erfaringene med slike hjemmebesøk svært forskjellige, noen er gode
mens andre er dårlige, og det er langt mellom ytterpunktene. Men uansett vil
det i mange tilfeller være bedre enn omsorgsovertakelse og barna blir sendt
langt vekk fra sine røtter og sitt miljø. Av flere onder må da vel det minste
velges! Dessverre blir i mange tilfeller det dårligste alternativet -
omsorgsovertakelse - valgt.
Dette ble mye negativt om barnevernet, men det er slik det er opplevd for mange
som har kommet i klørne på dem, og er momenter som det er nødvendig å ta med i
vurderingen av barnevernsloven.
****
Barn, barnevern og
foreldre
Av Synnøve Gran Christiansen
Barnevernets livsløgn
Av Sverre Kvilhaug
Håndbok
for klientutvalg og barnevernsofre
Barnevernets
metoder
Av Åge Simonsen
Ødelegger
barnevernet oss?
Av Harry Ulich
Barn - foreldres eiendom !
Av Tor Langbach
Varför dog Daniel, 14 år?
En berättelse om fosterhem, socialvård och maktutövning
Av Maciej Zaremba
Barnets
bästa ...
Av Margareta Palm & Margit Eliasson